Antidepressiva og den problematiske informasjonen

Dagbladet Magasinet hadde i går en artikkel om
legemiddelindustriens forskningsjuks. I den anledning kommer, ikke uventet, en motreaksjon fra Signe Dørheim Ho-Yen, som bekymrer seg for overskrifter av typen
«Tror du lykkepillen virker? – da må du kanskje tro om igjen».

Jeg anser artikler med negativ informasjon om antidepressiva som nødvendig, fordi fagekspertisen selv tilsynelatende ikke evner å se helheten eller gi adekvat informasjon om slike medikamenter.

Det overrasker meg at det skal være så vanskelig å si at disse medisinene virker med vekslende effekt. For noen virker de, for andre ikke. For noen byr de på alvorlige bivirkninger – ikke alltid reversible. Noen ganger byr de på alvorlige følgesykdommer og langvarig abstinensproblematikk, uten at dette blir grepet fatt i.

Noen ganger redder de liv, andre ganger kan de gjøre ting verre. Vi vet ikke hvorfor dette skjer.

Det er mulig Dørheim Ho-Yen har et poeng, men jeg mener det poenget er litt irrelevant i sakens anledning. Etter mitt syn burde fagekspertisen i større grad benytte slike anledninger til å betrygge dem som blir engstelige av
å lese negative ting om medisinen de tar. Dette fordrer at de tar bivirkninger og skader på alvor.

Noen må ta ansvar for pasienters sikkerhet. Dette ansvaret hviler på legemiddelindustrien såvel som fagekspertisen. Nyansert informasjon er nødvendig for at pasienter skal føle seg trygge på medisinen de tar. Det er
også nødvendig for at de skal ta reelle valg om medisiner eller ikke.

Til man har funnet ut hvem som har nytte av SSRI-medikamenter og hvem som står i fare for å bli skadet av dem, plikter fagekspertisen å ta denne type informasjon på alvor. Det er jo faktisk ikke slik at enten virker de, eller så virker de ikke. Gir de motsatt effekt, blir utfallet ganske fatalt for den det angår.

Noen ganger kan det synes som hele SSRI-problematikken (ja, jeg anser den økende bruken som problematisk) er et gigantisk sosialt eksperiment som utvikles hele tiden. Det er ingen tjent med.

Det er fortsatt veldig mye vi ikke vet om disse medisinene, for eksempel hvorfor noen blir suicidale, voldelige eller impulsstyrte av dem.

Jeg savner informasjon om forskning som gjøres på bivirkninger og skader. Foregår det en slik type forskning? Har man målrettede tiltak for folk som blir skadet? Er man snart i ferd med å forstå hvilke mekanismer i menneskehjernen som avgjør hvem som trygt kan bruke antidepressiva og hvem som står i fare for å bli skadet av dem?

Er legemiddelindustrien en skitten bransje?

Mektige legemiddelselskaper jukser med forskningen og lyver om livsfarlige bivirkninger, mener den britiske professoren David Healy.
Den walisiske professoren har i mange år engasjert seg i bivirkningsproblematikken rundt SSRI- medikamenter, også kalt “Lykkepiller”.

Healy har gjennomført sine egne studier av blant annet Prozac og Seroxat, og kom til helt andre funn enn det legemiddelselskapene rapporterte om i sin forskningsdokumentasjon. Bivirkningene Healy synes er mest tankevekkende, er de som gir personlighetsforandringer. Ved siden av å gjøre mennesker suicidale og selvskadende, kan medikamentene gi aggresjon, forvirring, promiskiøsitet og risikosøkende adferd som kan være til fare både for pasienten og andre.

Legemiddelselskapene har holdt tilbake viktig informasjon om mulige bivirkninger, og beskyldes også for ren juks, som å endre på datamaterialet slik at resultatet blir bedre. Legemiddelindustrien vil ikke uten videre erkjenne forskningsjuks.
Dette er mer, eller aller helst mindre, dokumenterte beskyldninger som legemiddelindustrien fra tid til annen utsettes for, sier kommunikasjonsrådgiver Margrethe Lied ved Legemiddelindustriforeningen.
Det er en sannhet med modifikasjoner, om ikke direkte løgn. Gang på gang blir forskningsjuks fra legemiddelselskapene avslørt, og ikke så rent lite dokumentert.

I februar 2005 viste NRKs helsemagasin Puls at norske myndigheter i femten år har hatt informasjon om at lykkepillen Seroxat kan øke selvmordsfaren uten at de informerte brukerne av medisinen om dette da den kom på markedet. Tvert i mot – da Seroxat kom i salg i 1993 ble den markedsført med at bivirkningene var milde og forbigående. I sendingen uken etter, den 7. mars, fulgte de opp med å fortelle hvordan Seroxat ble Norges mest solgte medisin på rekordtid og sikret legemiddelindustrien milliardinnteker. Sakene involverte noen av de mest kjente skikkelsene i norsk psykiatri, og viste hvor tette båndene er mellom myndigheter, industri og det psykiatriske fagmiljø.

Har noen slengt et bein til vaktbikkja?
Det er vanskelig å ikke ty til konspirasjonsteorier når det gjelder bivirkninger av antidepressiva og helsemyndigheters fortielse av disse.
Ikke bare legemiddelindustrien tilbakeholder negativ informasjon, men også Statens Legemiddelverk(SLV); instansen som skal forvalte vår helse.

Da Puls begynte å rote i Seroxatsaken høsten 2003, fant de at medikamentet hadde blitt lansert i Norge med bare en brøkdel av bivirkningsinformasjonen som fantes i andre land. Legemiddelverket, representert ved Steinar Madsen, ble konfrontert med dette. Hans svar var at Den gangen gjorde vi det på en måte [...] Det var bra nok for sin tid.
“Vaktbikkja” SLV er stadig frampå når det gjelder bivirkninger av naturmidler og somatiske medisiner, men når det gjelder psykofarmaka er rutinene annerledes. Hva skyldes dette?

De de færreste vet, er at Seroxat først ikke ble godkjent for det norske markedet av to årsaker. Den ene var at randomiserte studier viste at Seroxat hadde alvorlige bivirkninger og i tillegg kunne øke risikoen for selvmordsadferd, den andre at medikamentet kun hadde en marginal effekt i forhold til placebo-medisin.
En av SLVs tidligere ansatte fikk endret på dette, da han som nyansatt i NovoNordisk (firmaet som primært lanserte Seroxat i Norge) skrev et brev til sine tidligere kollegaer og overbeviste dem om at medikamentet virket.

Puls kunne dokumentere at eksempelet fra Seroxat-saken ikke var et enkeltstående tilfelle, men en svært utbredt praksis. SLV-ansatte gikk til bedre betalte jobber, og industrien fikk verdifull kompetanse som kunne gjøre det enklere å få godkjent medisinene.

På kort tid ble Seroxat det mestselgende antidepressivet i Norge. Man fastholdt at medikamentet hadde milde og forbigående bivirkninger, og at det ikke var avhengighetsskapende. Norges fremste psykiatere med Nils Retterstøl og Ulrik Fredrik Malt i spissen ble engasjert for å fronte lanseringen av Seroxat. Psykiaterne stilte opp med navn og bilde i en markedsføringsbrosjyre som gikk til alle landets leger

Hvem vokter vaktbikkja?
Når både tilsynsmyndigheter og fagekspertisen opptrer uetisk og uforsvarlig, hvem skal sørge for at de blir stilt til ansvar?
Det mest nærliggende er å tenke at mediene tar den jobben. Det har de jo også gjort til en viss grad, men sakene blir ikke fulgt opp slik at det får konsekvens. Mediene slår opp en sak, får opp leser-/seertallene, lager litt rabalder, blir kjeftet på av Bjarte Stubhaug i Psykologforeningen, og så blir det stille til neste skandale om disse pillene dukker opp: Noen har dødd, noen har drept, noen har fått varige skader, men det er ingen David Healy som tar tak i saken her i Norge og sier at nå må vi finne ut hva disse pillene gjør med folk.

Det er så mange indikasjoner på at SSRI ikke bare skaper suicidale, selvskadende og syke folk, men også mordere og voldsforbrytere. Hvordan våger egentlig helsemyndighetene å se bort fra det faktum?

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!